I lyset fra Mars

Ny antologi relanserer ‘mulighetenes sjanger’

I en kronikk fra 2000 skrev Jan Kjærstad at nå var han møkkalei “alle nyanser fra ren til skitten realisme” og uttrykte et savn etter litteratur med visjon, badet “i lyset fra mars” (Dagbladet,  27 november). Vel Kjærstad, det lysner. 

Vi er nemlig midt i en ny vår for norsk science fiction. For å nevne et utvalg: Gunnhild Øyehaug gjorde suksess med sin “Presens Maskin” (2018), en slipstream-roman hvor hun leker med parallelle univers. Bøkene til Cathrine Knudsen har fått en del oppmerksomhet, det samme har “Fugl” av Sigbjørn Skåden, om et første møte på en annen planet. Den alternative historieromanen “Det er lenge til skumring” av Tharaniga Rajah, om krigen mellom Sapmi og Norge, har blitt godt mottatt, og “Vi er Fem” av Matias Faldbakken vant P2-lytternes romanpris i 2020. Når til og med Knausgård begynner å skrive fabelprosa, da er iallefall noe på gang. 

“Vi er ikke alene om å ønske oss noe nytt og annerledes i norsk litteratur […] Norsk [science fiction] er inne i en blomstring uten historisk sidestykke», skriver Frøydis Sollid Simonsen, Maria Dorothea Schrattenholz og Joanna Rzadkowska. Sammen har de laget og redigert “En Strek Gjennom Tyngdekraften”, den første norske science fiction antologien på 22 år. Allerede i 1954 kom det en utgivelse med oversatte pocketbøker, og i 1972 kom den omtalte Malstrøm-antolgoien, den første med originale norsk-skrevne bidrag. Sigmund Hoftun var drivkraften bak Lanterne-serien til Gyldendal utgitt mellom 1962-1981, hvor baronene av norsk Science Fiction (SF) Jon Bing og Tor Åge Bringsværd var tilsatt som rådgivere. Tilsammen blir denne utgivelsen den sjuende i rekka av original norsk SF, om man ikke teller tegneserie-antologier. 

Den spesielle koverkunsten er et nikk til norsk SF-tradisjon, fordi den står i stil med de ikoniske Lanterne-bøkene fra omlag 40 år siden. Vi får servert femten tekster hvor “alternativ eksistens” går som en rød tråd. Vi møter en barnefamilie på vei gjennom kosmos, fra noe til noe nytt, med plantefrø sydd inn i klærne. Vi besøker en verden der de som har råd til det kan opereres unge igjen ved livets slutt. Vi blir med på en ferietur til sydlige strøk, bare ved hjelp av virtuell virkelighet. 

Noen bidragsytere er velkjente, eksempelvis Rannveig Leite Molven og Bjørn Vatne. Men det dukker også opp noen nye og spennende stemmer. Tekstene tar opp dagsaktuelle emner som klima-endringer, flyktningkrise, overvåkning og teknologien i helsevern. De gjrø leker også med filosofiske og teoretiske spørsmål som,“Hva er bevissthet?”. Sigbjørn Skåden har komponert en fantastisk fortelling som kan kalles både urfolksfuturisme og slipstream, – den leker seg på grensen mellom det realistiske og det fantastiske. Olav Løkken Reisop tar for seg miljøaktivisme i sin herlig absurde fortelling, hvor en mystisk tåke gjør det ad med tømmerhoggere, og elektriske signaler gjennom sopp-mycelet gjør det mulig å snakke med skogen selv.  Som im mye annen nordisk litteratur kan man lese en sorgprosess mellom linjene her, en nostalgi for tapt natur, eller kanskje en tapt respekt for natur, som vi ikke kan få tilbake. To tema går igjen: denne nostalgien over en tapt (naturens) verden, og post-nasjonalt korporatokrati; mega-bedriftstyre. Som Bing og Bringsværd skrev så handler tekster om fremtiden alltid om nåtiden. 

Bidragsyterne leker også med form og stil. Nils-Øivind Haagensen:  “det einaste /som roar maskinene // når uvêret kjem / er dikta // dei / gamle”. 

Det er en solid tradisjon for lyrikk med et SF-preg SF i Skandinavia (katalysert av Harry Martinsons kjente langdikt  “Aniara” fra 1956), og i Norge har SF-poesi fått enda en oppsving i senere år.   Den språklige lekenheten i poesi går hånd i hanske med SF-tematikk. Den kan forsterke fremmedgjøringseffekten, og med få ord kan forfatteren si mye om hele verdener som ligger utenfor diktets grenser og som man bare får et glimt av (også kjent som “the absent paradigm”). 

Ingeborg Arvola fremlegger en klaustrofobisk eksperimentell tekst som hjemsøkte meg i flere dager. Den handler om Julia Reiser, en jente som egentlig er glad og fornøyd med livet som gjeldsslave i en big business-kontrollert lukket arbeidsleir. “80 millioner flyktninger ble til 80 millioner verdsatte individer [i 2022]” forteller Julia. Det var flere elementer jeg syns var helt greit da jeg leste, men som senere, om natta, slo meg som helt uutholdelige, og med skremmende paralleler til nåtiden. “Nikk meg i dikken – gjett om noen arbeider 24-7 med å klikke shiny vesker!” (24). Klikke-jobben Julia har, er ikke så ulik den tusenvis av mennesker,blant annet i India, har idag, på de såkalt “klikkfarmene”, hvor man jobber med å klikke på vesker, sko, kjoler og annet på nettsteder som Mechanical Turk, bilder som algoritmene ikke klarer å kategorisere selv. I tradisjon etter “Solaris Korrigert” (Øyvind Rimbereid, 2004) kommer Arvola med masse neologismer, hu har nesten skapt et nytt språk: “ding meg dobbelt – var han i amorøs framdrift? Jeg bare opp med billen og tok bilde” (22). Å få karakterer til å snakke sånn kult ungdomsspråk kan gå veldig galt, men akurat her fungerer det. Den litt “off” fortellerstemmen gjør nemlig at Arvola lykkes med å skape en skikkelig uhyggelig science fiction tekst, helt uten eksploderende romskip eller romvesener som tyter ut av magesekker. 

I denne antologien skriver redaktørene at de ville være tro mot en mer snever definisjon av science fiction. Dette er et modig grep, fordi science fiction som sjanger-betegnelse ellers er blitt mer uskarp innenfor smeltedigel av sin mer omfattende morsjanger, “speculative fiction” (“undringslitteratur” som jeg velger å oversette det til). Betegnelsen har kanskje fått et ufortjent dårlig rykte, og vannes derfor gjerne ut. Forfattere jeg har snakket med forteller at redaktører nekter å stemple tekstene deres som “science fiction”, selv om de selv mener det er nettopp det tekstene er. Da vil ikke bøkene selge, får de beskjed om. Andre foretrekker en begrenset assosiasjon med sjangeren, på vaskeseddeler står det: “science fiction-aktig” eller “realistisk beskrivelse av familieliv med science fiction elementer”. Det skal liksom ikke være ren science fiction.Å sette foten ned og kalle en spade for en spade er derfor modig av redaktørene og krever sin respekt. 

At prosessen har vært et kjærlighesarbeid, og at boka er et statement i og for seg selv, kan det ikke herske noen tvil om. Antologien avsluttes med et etterord, nesten et slags manifest. Her går redaktørene igjennom norsk science fictions historie fra 1950-tallet, antologier, romaner og lyrikk. De forteller om tekstene i denne utgivelsen, om form, stilistiske grep, språk, bilder og gjennomgående tema. Du får rett og slett en tekstanalyse med på kjøpet. 

Etterordet er langt og kunne hørt hjemme i et litterært tidskrift, det er kanskje der det skulle vært. Men jeg har allikevel forståelse for at det står i selve boka. Det gir mening akkurat her, akkurat nå, innenfor akkurat dette sjanger-miljøet – jeg tror ikke det er tilfeldig at nettopp tre unge kvinner kjente på behovet for å plante flagg så ettertrykkelig. 

Med etterordet slår redaktørene et slag for hele sjangeren, “mulighetene sjanger” som de skriver, som åpner for «nye perspektiver og en større forståelse av andre  enn oss selv, […]  [og som] kan presentere tankeeggende alternativ til måten vi innreder samfunnet på,» . Engasjementet stråler opp fra arket,  og leseren får lyst på mer SF. Det er en kreativ og leken sjanger som tilbyr et alternativt blikk på samtida. Her er det duket for å gjøre tankeeksperimenter og å sette virkeligheten på prøve, kommenterer indirekte på samfunnsutviklingen, eller meditere over store spørsmål, spesielt om skjæringspunktet mellom teknologi, naturen og mennesket. 

Sluttpoenget i antologien er spesielt bemerkelsesverdig for oss som jobber innenfor sjangeren. Redaktørene peker på en “defensiv tone knyttet til sosial realismens dominans” i SF-kulturen, og at den kan vi godt legge av oss. Dette er et spennende poeng. Norsk science fiction kultur på 1960-1980-tallet bærer tydelig preg av å være en motkultur, som definerer seg opp mot mainstreamen. Det skulle være annerledes, enten det gjaldt anarkistisk politikk, utenomjordisk prog-rock eller nisje science fiction forfattere. Men nå er norsk SF, og fantastisk litteratur, faktisk på vei opp og fram, viser redaktørene. Det har nok ikke blitt helt mainstream enda, men avstanden til “folk flest” er i ferd med å forsvinne. Denne antologien representerer dermed en vending. 

På en måte kan denne utgivelsen sees på som en relansering av science fiction i Norge. Med de siste tre tiårs jagende, hals-over-hode teknologiutvikling, så begynner hverdagen til de fleste nordmenn å ligne mer og mer på science fiction. For å forstå og bearbeide norske virkeligheter nå; hurtige forflytninger, informasjonsoverfloden, snik-overvåkning, digitale identiteter, kuratert natur, forbedredte kropper, eller hvor lett det er å knytte seg til mystiske duppeditter, må man tenke nytt. Viss litteraturen vår skal gjenspeile nåtidens bisarre tekno-digitale tilværelse,  så er det kanskje utradisjonelle verktøy som må til. 

 Det blir spennende å se hva som kommer til å spire innen norsk litteratur under dette nye utvidede himmelvelvet. Antologien avslutter med et åpent blikk på fremtiden og spør: hva vil vokse frem “i det næringsrike lyset fra Mars?”