Hvor vår ‘cli-fi’ bærer preg av melankoli så har de afrikanske tekstene en sint og seig energi, skriver Marta Tveit
Hver dag bringer nye og stadig mer urovekkende nyheter om effektene av at kloden varmes opp. All ‘klima-angsten’ det snakkes om peker på et behov for å bearbeide det som skjer, og det vi ser for oss kommer til å skje. Science-fiction er en spennende sjanger sånn sett fordi det lar oss utforske alt det nifse og mulige fremtider i et trygt laboratorium-aktige omgivelser. Det er derfor ikke overraskende at det har vokst frem en ny sub-genre som blir kalt for ‘cli-fi’ – climate fiction.
Det har blitt skrevet tekster som kan kalles cli-fi minst siden sent på 1800-tallet. Men populariteten har økt kraftig i vår tid, og sjangeren har blitt gjort mainstream av store internasjonale navn som Margaret Atwood, Ian McEwan og Barbara Kingsolver. Cli-fi er en høyst global sub-genre av spekulativ fiksjon, spesielt populær i Tyskland, Brazil og Spania. Velutformede klimafiksjonsfortellinger kan analysere tekniske konsepter ved å bruke tilgjengelig språk og fengslende historier, noe som gjør det lettere for publikum å delta i samtidens klimadebatt og diskurs. Her i Norge er det flere som har vært innom sub-sjangeren. Maja Lunde skriver for eksempel om Kina i år 2098 (Bienes historie), en verden der bier har forsvunnet og en av hovedkarakterene, Tao, jobber med å pollinere planter for hånd. Det er ingen hemmelighet at de som kommer til å lide mest under klima-endringene er de som allerede har minst, både nå og i framtiden. Skrives det cli-fi på det afrikanske kontinent for eksempel? I så fall, ser den forestilte fremtiden annerledes ut for disse skaperne, enn for europeiske og amerikanske?
For å svare på dette måtte jeg først lese litt mer om evolusjonen av afrikansk science-fiction generelt. Afrikansk science fiction (sf) er minst ett århundre gammelt. En utfordring er det å slå fast hva som ‘telles’ som afrikansk sf, eller afrikansk litteratur generelt for den saks skyld. I den afro-amerikanske litterære kanon er Octavia E. Butler og Samuel R. Delany stamfar og stammor når det gjelder afrofuturistisk sci-fi, samt filmskaper, musiker og forfatter Sun Ra. Afrofuturismen er en idestrømning som fikk fart på 1960 tallet i USA. Kort sagt: afrofuturisme kobler afrikansk tradisjon og spiritualitet med moderne og futuristiske teknologier og livsstiler. Det må også sies å være politisk. Det handler om å løfte frem en forestilling om det oppreiste, selvstendige svarte mennesket, rotfestet i en gjenoppbygd fortid (en fortid som for mange afro-amerikanere forsvant i bølgene over Atlanterhavet) som med selvsikkerhet går inn i en gyllen framtid. Noe å jobbe mot.
I dag produseres afrikansk-amerikansk sf i fleng, der forfatterne ofte baker inn afrofuturisme og ser mot det afrikanske kontinent. De mest kjente er kanskje nigeriansk-amerikanske Nnendi Okorafor og engelske Bernadine Evaristo. Det blir ikke riktig å late som om disse tekstene ikke har noe med Afrika, muntlige forteller-tradisjoner eller afrikansk magisk realisme å gjøre. Samtidig har afrofuturisme uten tvil påvirket sci-fi fra det afrikanske kontinent også gjennom diasporaen og flerkulturelle forfattere. Strømningene mellom afro-amerika og de som oppstår på kontinentet er så tette og flyter så fort at det er vanskelig å få oversikt over hvor noe oppsto eller hvem som påvirket hva.
Derfor er det vanskelig å ha en klar definisjon for afrikansk sf. Den er uansett mangfoldig og stadig mer å se, også blant skapere fra kontinentet. I førkrigstida er tekster skrevet av hvite Sør-afrikanere det som er å oppdrive på engelsk. Etter uavhengigheten,1960-80-tallet kommer det som kan kalles postkolonial sci-fi, som Buchi Emecheta’s The rape of Shavi (1983) eller Kojo Laing sin Woman of the aeroplanes (1988, Ghana). Mer kjente stemmer som Doris Lessing, Ngũgĩ wa Thiong’o og Ben Okri har også vært innom sci-fi sjangeren. Kenyanske Thiong’o slapp Wizard of the Crows i 2006, som tar for seg korrupsjon i fantasilandet Abruria. I en del av boka følger vi en minister som i et politisk spill for å få mer makt setter i gang å bygge verdens høyeste bygning, så høy faktisk, at Abruria må utvikle et romprogram for å få Presidenten, i rakett, opp til hans penthouse-leilighet.
De fleste av tekstene jeg har lest om virker som om de har en ting til felles, og her er kanskje en forskjell mellom den afrikanske og anglo-amerikanske sci-fi tradisjonen: Hvor europeisk sci-fi ofte har et fabel-aktig budskap er de afrikanske tekstene mer opptatt av å bruke sci-fi som et verktøy for å få nye og bedre innsikt i noe konkret som allerede foregår (korrupsjon, arbeidsløshet, kolonitidens etterlatenskaper og kulturelle mindflip, den arabiske vår osv.). Dette gjelder også i klima sci-fi.
Forholdet mellom menneske og natur kan nesten sies å være fast inventar i alt av afrikansk spekulativ litteratur, spesielt magisk realisme. De tekstene som går mer konkret på klimaendringene mener jeg behandler klimaendringene som ‘enda en utfording’ mer enn ‘den Store Fare’ som er tendensen i Europa. Det er ikke så rart egentlig. I et intervju hevder nigeriansk-amerikanske sci-fi forfatteren Tochi Onyebuchi at konseptet ‘dystopi’ vanligvis rammes rundt hvite og hvite erfaringer, nettopp fordi «Dystopia allerede er virkeligheten til svarte».
Det er kanskje noe i det. Den prisvinnende Sundance-filmen Pumzi, finner sted i Maitu-samfunnet i det østafrikanske territoriet tretti-fem år etter tredje verdenskrig — Vannkrigen. Regissøren Wanuri Kahiu har kommentert at filmen delvis var inspirert av hennes irritasjon over prisen på flaskevann i Kenya. Vann-mangel er allerede et stort problem i Kenya, hvor kun 58 % har tilgang til rent drikkevann. Når Maja Lunde eller Kingsolver skriver om bier eller sommerfugler så leser jeg det i større grad sub-teksten som en melankolsk advarsel, at vi må passe oss. Mens i den afrikanske cli-fien handler det mer om en skummel virkelighet som allerede er her (satt på spissen), og inspirasjon til det som kreves for å håndtere den.
Noe som er spennende med sør-afrikansk cli-fi er at flere forfattere trekker en linje mellom klimaendringer og livet under apartheid. Jenny Robson fra Sør-Afrika har skrevet en verden der «Homosaps» bor i reservater slik at kontinentets fauna og flora kan komme seg etter den antropogene øko-katastrofen. Hovedpersonen, tenåringen Savannah, har en ‘gen’ kjæreste, – mennesker som er genetisk fremstilte sånn at, når de blir 18, så kan man høste organene deres for truede dyrearter.
Denne teksten er spennende fordi den ser både fremover og bakover. Den minner om den geografiske segregeringen under apartheid, under The Natives Act på landet og visse områder som Soweto i Johannesburg eller District 6 i Capetown, der mennesker ble stuet sammen på ufruktbar jord eller alt for lite plass. Samtidig ser hun fremover; en advarsel om hva klimakrisen kan gjøre med demokratiet, at den kan skape en slags endeløs unntakstilstand som gir de med makt løyve til å gjøre bortimot hva som helst. Teksten sier: ‘husk hva som skjedde sist få hadde makt i Sør Afrika og fikk gjøre som de ville på et eller annet overordnet påskudd’. Dette virker også relevant nå, under COVID krisen, – i Nariobi rapporteres det at flere så langt har død av politivold for å ha brutt karantenen enn av den faktiske sykdommen.
Tradisjonelt har afrikansk sci-fi også vært opptatt av kolonisering og makt ubalanse, kanskje ikke overraskende (se «Why Sci-Fi Keeps Imagining the Subjugation of White People», The Atlantic 2014). Det er kanskje de mer generelle ideene om ‘climate justice’ som har funnet veien inn i litteraturen. Også i cli-fi blir klimaendringene fort koblet til makt ubalanse, ulikheter og urettferdighet. Okorafors Who fears death (2010) er satt i post-apokalypse Afrika, en verden hvor magi og science fiction blander seg sømløst. Tittelfiguren Onyesonwu, hvis navn betyr “Hvem frykter døden,” vokser inn i sine egne magiske krefter i en utslettet verden, mens hun prøver å løse mysteriet om hvem, eller hva, som prøver å ødelegge henne (George R.R. Martin har fremmet romanen for en HBO-serie). Den er mørk, men den handler også om seighet og motstandskraft.
Hvor vår ‘cli-fi’ kan sies å bære preg av melankoli så bærer de afrikanske tekstene oftere en annen energi, indignert over urett, og samtidig en feiring av afrikansk seighet. I disse er det umulig å skille klimakrisen fra makt-skeivhet, kapitalistisk grådighet og (teknologisk) ulikhet, kilden til de fleste av Afrikas problemer in the first place.
Lokalprodusert cli-fi kan sies å ha en ekstra viktig rolle på kontinentet. Dramatiske klima-endringene er et fruktbart grunnlag for spekulasjoner om fremtiden, og romaner og filmer om klima kan inspirere afrikanere til å se for seg fremtiden med fornyet handlekraft, og kanskje bøte litt på følelsen av avmakt.
Sjangeren fortjener mer oppmerksomhet, ikke som et fattig søskenbarn til anglo-amerikansk sci-fi, men i sin egen rett. Vi burde lese mer, fordi vi trenger å forstå det psykologiske og kulturelle aspektene av hvordan klimakrisen påvirker de som lider mest under den. Det er et økende antall cli-fi/sci-fi novellesamlinger på markedet som er verdt å ta en titt på. Den siste, Imagine Africa 500 er et klokt og engasjerende tilskudd, ikke fullt så litterært som Nerine Dormans Terra Incognita, og heller ikke så ‘pulpy’ som Ivor Hartmanns AfroSF-samlinger. Forhåpentligvis kan dette være grobunn for endring, også i vår egen adferd og forbruk. På et dypere plan kan det være en kilde til mellommenneskelig forståelse i en vanskelig tid, over kulturelle, teknologiske og økonomiske gap.