Notat om undringslitteratur

Klassekampen 26.02.2022

Fantasien er i ferd med å dø, lød tittelen på et Aftenposten-intervju med Tor Åge Bringsværd i anledning hans 80-årsdag for tre år siden. Mellom 1964 og 2014 produserte Bringsværd og Jon Bing et stort antall bøker, hørespill, teatermanus, og tv-serier innenfor science fiction-sjangeren.

I etterordet til den splitter nye science fiction antologien «En strek gjennom tyngdekraften» tar redaktørene til motmæle mot Bringsværd: «[Norsk science fiction] er tvert imot inne i en blomstring uten historisk sidestykke», hevder de.

Og blomstre gjør det. De siste årene har det vært gitt ut mange norske romaner krydret med et lite knippe fabulering, et lite dryss folketro, en snert «ikke-enda-teknologi». Blant eksemplene finner vi «Blå» av Maja Lunde, hvor deler av handlingen er lagt til et fremtidig Europa, råket av akutt vannmangel. I «Drømmelinsene» av Stig Beite Løken får en tafatt eiendomsmegler beskjed om å holde visninger i drømmene til kundene, ved hjelp av høyteknologiske linser. Bår Stenvik har skrevet «Informasjonen» om en avskyelig by-snobb med selvkjørende bil og tro på at all menneskelig interaksjon kan brytes ned til data.

Hvordan skal vi kategorisere disse bøkene? Litteraturkritikerne ser ut til å slite, og baler ofte med å plassere dem. Men når selv Karl Ove Knausgård har begynt å veksle mellom det overnaturlige og virkelighetsnære i sine romaner, er det ikke da på tide å gi denne typen bøker en egen sjangerbetegnelse på norsk?

I de engelske språkområdene har «speculative fiction» blitt en populær merkelapp de siste årene. En av grunnene til dette er antagelig at begrepet er så åpent og rommer så mye. Ettersom litteraturen i stadig større grad preges av sjangerblanding, er begrepet nyttig for litteraturvitere og anmeldere. «Speculative fiction» omfatter blant annet fantasy, science fiction, såkalte weird stories, klimafiksjon, framtidsfabler, skrekkfortellinger og magisk realisme.

Begrepet magisk realisme, som ofte har vært brukt om litteratur fra Sør-Amerika og Afrika med overnaturlige innslag, har i senere tid blitt problematisert. Ikke bare forsvinner nyanser, lokale skikker og folketro inn i den generelle sekkebetegnelsen «magi», men begrepet tegner også et skarpt skille mellom det magiske og det «ekte». I mange kulturer er denne motsetningen slett ikke så klar, eller viktig.

Det karakteristiske for «speculative fiction» er at handlingen både er lagt til vår virkelighet her og nå, og til en tenkt framtid. Det skilles ikke mellom det som er, det som kan bli og det som kunne ha vært. Man forestiller seg radikalt annerledes verdener, nye teknologier, alternative sosiale konstellasjoner. Det handler om å se for seg nye muligheter, for individet, menneskene og planeten.

«I de engelske språkområdene har ‘speculative fiction’ blitt en populær merkelapp de siste årene»

Om man oversetter «speculative fiction» direkte til norsk, får man «spekulativ fiksjon». Det høres litt rart ut. På norsk er ordet «spekulativ» gjerne negativt ladet, som når noen har «spekulert» bort formuen sin, eller når en politiker baserer utsagnene sine på «spekulasjoner» heller enn fakta på «Debatten». «Fantastisk litteratur»? Det er i alle fall positivt ladet. Men «fantastisk» blir i våre dager gjerne brukt som synonym for kjempebra, og jeg vil ikke påstå at alt innenfor denne sjangeren er av høy kvalitet.

I sin gullalder introduserte Bing og Bringsværd ordet «fabelprosa». Det er et flott begrep som rommer mye. Men jeg lurer på om ikke vi kan komme fram til en enda mer presis sjangerbetegnelse. Fabelprosa er tross alt bygget på å «fabulere» – å «dikte opp historier eller fortelle fantasifullt». Som med det «fantastiske» tilsier begrepet at denne litteraturen er noe virkelighetsfjern.

For «speculative fiction» er ikke bare underholdning, men en lekeplass for nye tanker, en målbevisst bruk av fri fantasi. Det overnaturlige elementet tar ikke nødvendigvis så stor plass, det er heller karakterenes relasjoner og reaksjoner som løftes fram. Et eksempel finner vi i Matias Faldbakkens siste roman, «Vi er fem». Selv om handlingen spinner rundt en stadig voksende og levende deigklump, er det familierelasjonene som er den virkelige kjernen i boka.

Det som er fint med det engelske ordet «speculative», er at det ofte tar utgangspunkt i vår virkelighet og våre mest realistiske fremtidsprognoser. Tanketoget går ut ifra der man er og forholdene slik de er nå. Maja Lundes «Blå» for eksempel vil jeg påstå at hverken er fabuleringer eller ren fantasi (i ordenes opprinnelig betydning). Den framtida Lunde skisserer, er basert på realistiske fremtidsprognoser preget av klimaflyktninger og tørke i Sør-Europa. Det sies at hvor fantasy handler om «det-som-aldri-blir», handler det spekulative om det som «ikke-enda-er».

Jeg foreslår å oversette «speculative fiction» med «undringslitteratur», en betegnelse som ikke skiller like klart mellom det virkelige og det uvirkelige. I Norsk Akademis ordbok defineres «å undre seg» som å «få til å stusse; gjøre forundret; forbause». Det ligger altså en nysgjerrighet og et spørsmål der. Men det antyder også en positiv og uskyldig innstilling til verden, vi snakker for eksempel om «barnlig undring». Dermed fanger begrepet «undringslitteratur» essensen av denne litteraturen som mangler et sjangerhjem; Vi snuser og plukker på det ukjente, og vi håper alt vil gå bra.

For «undringslitteratur» er ikke bare magi, påfunn og fabulering. For å få til endring i samfunnet må vi først se for oss noe annet; ny teknologi, innovasjon, alternative måter å leve på, en annen mulig fremtid. Å gruble, pønske og å undre på «hva om», er derfor noe av det viktigste vi gjør.

Marta Tveit, Torgrim Eggen, Demian Vitanza, Amalie Kasin Lerstang og Espen Haavardsholm skriver med bløt blyant på lørdager.