En fremmed i en fremmeds verden
15.07.2022, Morgenbladet
Jeg kan kjenne meg igjen i rollen som begeistret fremmed i eget land. Kanskje romantisk fantasy er på vei tilbake.
Det har slått meg at Frodo Lommelun betyr mer for mange enn resten av menneskeheten gjør. Vi vet mer om Flåklypa enn Fiji, selv om det ene stedet fins og det andre ikke gjør det. Skapte verdener tar stor plass i de fleste av oss, iallefall kan jeg snakke for meg selv. Å velge bare en verden å skrive om her derfor, har vist seg å være en utfordring. Istedet reiser jeg innom flere før jeg slår meg ned i Olondria, land av krydder og poesi.
Is og ørken
Først besøker jeg Gethen, den frossen planet. Den finner vi i Mørkets Venstre Hånd, ofte kalt et eksempel på feministisk science fiction, skrevet i 1969 av Ursula Le Guin. Høypolitisk spill, en utopisk drøm og en lang reise gjennom et dypfryst fjellandskap. I Gethen er folket som oss, bare kjønnsløse utenom visse perioder, en banebrytende idè på den tiden. Selv å lese den nå kan jeg fysisk kjenne at den strekker min kapasitet for forståelse, de innstuderte premissene for hvordan jeg danner meg ny kunnskap. Dette er den såkalte ‘kognitive fremmedgjørelsen’ som karakteriserer god undringslitteratur. Jeg reiser videre, innom det solstekte ørkenlandskapet i Frank Herberts Dune fra 1965. Her finnes det interessante ideer om menneskets samhandling med naturen, ‘terraforming’ og imperialisme. Herbert unngår med et skrik å falle i “hvit frelser” gryta, det er tross alt en lyshudet guttunge som leder det brune blåøyde ørkenfolket ‘Fremen’ i mot onde overmakter.
Allikevel drar jeg videre, til Stedigheten, – et enormt kontinent preget av apokalyptiske naturfenomener og jordskjelv, og utvalgte mennesker som kan gjøre noe med dem (N.K. Jemisin’s Broken Earth triologi (2015-2017)). Denne verdenen har fått mye oppmerksomhet de siste årene, den har vunnet priser og blitt kalt en ‘fremtidig klassiker’. Det handler litt om at dette kan kalles en Afrofuturistisk verden hvor melaninrike mennesker har hovedrollene (forfatteren selv er ikke noe fan av begrepet). Men det handler også om ypperlig verdensbygging, appelen av urkrefter som tema (urkrefter som virker nærmere i våre dager) og at denne fortellingen, med tektonisk voldsomhet, viser hvordan samfunn tjener, bruker, tråkker på og opphever de det marginaliserer, gjerne samtidig. Bøkene har også en egen kryddermiks; det lukter brent jord, glemte beinrester og lava som størkner i solen.
Men i likhet med Arrakis i Dune er Stedigheten en steinhard verden. Tror mange nye forfattere føler de må gjøre dette grepet i våre dager; å fokusere på vold, imperialisme, smerte og detaljerte overgrep i verdenene sine. Kanskje for å gi dem en viss plausibilitet, en sterkere tilknytning til vår egen ‘broken earth’.
Afrikansk undringslitteratur?
Det er derfor befriende å tilslutt besøke en verden som er mykere, rundere; Olondria. En fremmed i Olondria ble skrevet av litteraturforsker Sofia Samatar, en amerikaner med somaliske røtter. Generelt er jeg glad i verdener som leveres med en viss melankoli, et romantisk slør, en egen local flavor, og det har denne verdenen uten tvil. Historien begynner slik:
“Fordi jeg var en fremmed i Olondria, visste jeg ingenting om prakten av dets kyster, heller ikke om Bain, havnebyen, hvis lys og farger strømmer ut i havet som en foss av roser. Jeg visste ikke hvor vidstrakte kryddermarkedene i Bain er, hvor kjøpmenn svimler av duftene, jeg hadde aldri sett havskodda drive over overflaten på den grønne Illoun, som dikterne synger om; Jeg hadde aldri sett en kvinne med edelstener i håret, ikke observert kobberglimt fra kuplene, og heller ikke stått på de melankolske strendene i sør mens vinden brakte med seg havets sørgmodighet”.
Det snåle med denne boka er at den kom ut i 2013. Den kunne like gjerne hvert skrevet i 1794. Av en engelsk mann, en fan av Wordsworth eller Shelley kanskje, som hadde vært en tur i Konstantinopel eller det Osmanske riket. Men det er den altså ikke. Den er skrevet av en Afrikansk-amerikansk kvinne i 2013, altså for det moderne publikum.
Fantasy-debuten til Samatar kan ikke kalles noe annet enn romantisk, og fullstendig uten ironi. Den fulle tittelen er: En Fremmed i Olondria: De fullendte memoarer etter mystikeren, Jevick av Tyom. Jevick blir født på Tyom, en av te-øyene, langt vekk fra storbyen Bain. Han er sønn av en rik og mektig handelsmann, familien eksporterer pepper. En mystisk lærer kommer til den tropiske øya. Han lærer Jevick å lese og skrive, noe som blir en livslang lidenskap, og oppdrar ham på historier om fastlands Olondria, hvor livet virker mer sivilisert, hvor de lærde vandrer i frodige hager. Når faren dør og Jevick tar hans plass på den årlige salgsturen til Olondria, er han i himmelen. Men etterhvert går storbyen og dens mørkere sider til hodet på ham. Han blir trukket drastisk ut av kurs og og blir hjemsøkt av en nylig avdød ung jente han traff på skipet.
Som seg hør og bør er dette high-fantasy komplett med et kart over imperiet Olondria, inkludert te-øyene (hvor Jevick kommer fra) og Nissa. Men det er ikke typisk etter Tolkien allikevel. Det er en ung mann på oppdrag, ja visst, men han er akademiker, en poet, litterat stadig plaget av denne slitsomme virkeligheten. Det er magi, men det er av det subtile slaget – mages og begavede leger, ikke trollmenn med spisse hatter, hjemsøkte drømmer og poesi i stedet for trylleformler og tryllestaver. Og i stedet for fjell og grønne enger, er det ørkener og øyer, krydder, frukt og duftende planter.
Fortellingens makt
Historien om Jevik ble til mens Samatar underviste i Sør Sudan. I intervju har Samatar sagt at hun hadde det Osmanske riket i bakhodet, riket fra tulipantiden, men at Olondria er en god blanding. Hun reiste mye før hun skrev boka, spesielt Alexandria gjorde inntrykk. Ekspert på afrikansk undringslitteratur Geoff Ryman mener at boka er en typisk afrikansk bok, fordi den deler emner og problemstillinger med mye mainstream afrikansk skjønnlitteratur (Strange Horizons, 2016). Jeg vet nå ikke helt. Jeg tenker teksten sier noe mer universelt om senter og periferi, om kulturutveksling og reise og hva det har gjort med oss alle.
Dette er på noen måter en typisk historie om en misforstått, intelligent og drømmende ung mann som drar fra utenforskap og sideblikk på et lite sted. Jevik er Daniel Braut fra Garborghs Bondestudentar, Jude the Obscure (Thomas Hardy), eller Obi Okonkwo i Achebe’s No Longer at ease. I desperasjon søker Jevick hjelp fra prester i en fredløs dødskult, og blir raskt en brikke i kampen mellom imperiets to mektigste kulter. Mens landet tilslutt er på randen av krig, må Jevick hamle opp med ‘engelen’ som hjemsøker ham.
Da jeg var yngre lærte jeg om kompleks moralitet, mot, forskjellige former for vold og det usynlige det gjør med folk gjennom skapte verdener. Det sier litt om menneskesinnet, hvor stor plass fortellinger kan ta, og hvilken innflytelse de har på oss. Det er nettopp fortellingens makt som er hovedtema i denne boka. Det er reisejournal full av menneskemøter, med dokumenterte mytologier fra forskjellige steder Jevik besøker, dikt og eventyr rundt bål i små fattigslige hytter, lyre og kvad på ulovlige markedsplasser om natten. Tislutt er det to kulter basert på forskjellige skrifter, som støter sammen og det går mot krig. Samatar har dermed skapt en verden som handler om nettopp hvor mye makt skapte verdener har over oss, også de religiøse, vår sårbarhet overfor språk og litteratur, og den samtidige opplevelsen av bemyndigelse og overgivelse gjennom det å lese og skrive.
Det okkulte og det mystiske er typiske romantiske tema. Det er også opphøyelsen av natur. Samatar tegner noen utrolige vakre natur landskap, og smører på med besjeling, skjønnhet og guddommer så det spruter. Det er jo vold og ubehageligheter i denne boka også men hverken jeg-personen eller forfatteren virker interessert i å dvele ved dem. Da blir jeg nysgjerrig.
Romantikken gjenoppstanden
Det krever mot å skrive rett-opp-og-ned romantisk litteratur på 2000-tallet. Hun går jo mot zeitgeistet på mange måter. “High fantasy har generelt blitt erstattet av ‘grimdark’… få og sjeldne er utgivelsene hvor språket er frodig og stemningsfullt, ære og ambisjon fortsatt er dyder, eller hvor hovedpersonen faktisk har et hederlig oppdrag” (speculatiction.blogspot.com, 2016). Kanskje romantikken er i ferd med å gjøre comeback i en verden hvor ekkoet av livene våre ofte er hvert mer en realiteten, som Lena Lindgren skriver så overbevissende om i sitt essay. Hvor glansbilde på Instagram teller mer for så mange enn tilstedeværelse. Refrenget til engelen som hjemsøker Javek er: “Skriv en Valon (lyrisk dikt) om meg, Jevik av Tyom”. Alt hun ønsker seg er å få historien sin nedtegnet, et ekko.
Jeg syns det er så gøy at boka er skrevet som en reisejournal, ala. Gullivers reise av Jonathan Swift eller Niels Klihms reise til den underjordiske verden av Holberg. Det er overlagt mimesis, etter en stil fra en tid (17-1800-tallet) og et sted (Europa), hun gjør det med klokkeren tone og uten et eneste feiltrinn. Og det er kanskje et poeng i seg selv. Slike bøker ble tross alt skrevet i det man ofte tenker på som romanens gullalder. Slike bøker ble skrevet, men ikke med slike mennesker i hovedrollene, og ikke fra denne typen steder. En familiær melodi, men en helt annen tekst; uncanny og spennende.
En fremmed er da kanskje også en kommentar på romantradisjonen i seg selv. Eller kanskje jeg leser for mye inn i hvem forfatteren er i forhold til teksten, som i seg selv er problematisk. Uansett: det er ikke så ‘inn’ å skrive sånn i dag, og da iallefall ikke fra kun et mannlig perspektiv. I tillegg er det en merkverdig behandling av kvinner. Enten er de onde gamle og stygge, eller så er det unge jomfruer, så “nydelige at fiskene kastet seg på land, og bølgene får stemme og synger”. Ingen kul ung jente med blått hår, piercing og AK 47 som er minst like tøff som gutta i enda en postapokslypse. Istedet: skjønne nymfer som bader nakne på ‘den velsignede øy’. Ikke skriver Samatar for de undertrykte (Jevikk er overklasse), ikke er Jeviks politisk engasjert, ikke skriver hun mot makt på noe særlig måte. Hun ser ikke ut til å ville endre noe særlig i verdenen hun skriver fram. Det er rett og slett bare en reise i Olondria, noe jeg syns er forfriskende. Olondria et et godt sted å være.
Men Olondria er ingen utopi, det er heller Jevik som har på seg de utopiske brillene. Han ser skjønnheten i alt rundt seg, selv om han er ‘hjemme’ er han fortsatt en begeistret fremmed. Jeg kan kjenne meg igjen i rollen som begeistret fremmed i eget land, spesielt etter å ha bodd i samfunn som stadig stikker kjepper i hjulene for seg selv, eller overmannes av ødeleggende krefter utenfra. Av og til må jeg riste på hodet i vantro over hvor godt vi har det her i landet. Jeg tenker på det når jeg går tur med bikkja. Trygge og glade barn som leker i den lille skogen ved blokka. Den friske lufta. Klar himmel. Vi lever i en moderne utopi, vi vet det bare ikke selv ennå, tenker jeg da.
* alle oversettelser fra engelsk gjort av undertegnede.